|
0 sekunder. Han satt og tenkte på henne igjen. Han tenkte på ansiktstrekkene hennes, som nesten alle sammen var akkurat som han likte. Nesa hennes: akkurat passe stor for ansiktsformen. Haka hennes: med en ørliten og veldig attraktiv kløft. 11 sekunder. Øynene hennes: litt store, men måten hun hadde dem nesten halvveis lukket på, gjorde dem nesten perfekte. Håret hennes: bølgete: ikke for krøllete og ikke for rett; fargen: veldig nærme fargetonen han foretrakk. 24 sekunder. Munnen hennes: tennene: parallelt ujevne og spennende; leppene: lukket og i ro, spredt i et vidt glis, eller forvridd i en leken grimase: de var like vidunderlige. 33 sekunder. Fregnene hennes: han likte ikke fregner egentlig, eller han pleide ikke å like dem. Men hun hadde ansiktet fullt av fregner, og nå kunne han ikke få nok av dem. Hun hadde dem faktisk på mange steder, som han begynte å tenke på — Bank. Bank. Der var hun. 49 sekunder. Hun banket på bildøra og signaliserte om at han skulle låse opp og slippe henne inn. Han hadde vært så fortapt i tankene sine at det tok han noen sekunder å etterkomme hennes stumme forespørsel. Noen raske tanker fór gjennom hodet hans i løpet av disse sekundene — A. Det som faktisk hadde holdt ham fangen i dagdrømmen, var det samme som hadde vekket han, nemlig henne; og dette fant han litt bemerkelsesverdig, men ikke ironisk. 50 sekunder. B. Hun var faktisk vakrere i virkeligheten enn hans fantasi og/eller hukommelse hadde klart å skape henne. Og hun var hans. 51 sekunder. Hun var 17 år. Han var et år eldre. Han hadde sett henne første gang i matte-timen i første klasse på videregående. Hun gikk i parallellklassen, og matte var det eneste faget de hadde delt. Han likte ikke matte, men i mange måneder etterpå hadde det tørre, logiske og uforsonlige faget fått en helt annen mening for ham enn det hadde hatt tidligere i livet hans. Plutselig skjulte de kalde ligningene og formlene helt andre, varmere, udefinerbare men allikevel for han mer forståelige, kvaliteter. Hun satt der to pulter fra han på venstre side, og skrev i kladdeboka si. Han hadde først stjålet raske blikk bort på henne. Deretter klarte han ikke la være å stirre lenge på henne om gangen, og når hun snudde seg mot ham, endret han blikket ørlite grann og lot som han så ut av vinduet, som for han var rett bak henne. Hun hadde smilt da. 55 sekunder. Nå gikk hun inn i bilen hans med to colaer og litt godteri, og de var på vei for å se den siste «Mareritt på lukket avdeling på åpent hav»-filmen. Han trodde det var nummer 8, men det hadde egentlig ingen betydning. Det var en dum skrekkfilm av typen de begge elsket, og perfekt for en kveld som dette. «Hallå!» spøkte hun da hun satt seg inn. 57 sekunder. «Tenkte jeg liksågodt kunne sitte på med deg ned til byen, siden du var den eneste kisen her som kjører boble! Dessuten ser du ikke så verst ut!» 64 sekunder. Hun gav ham et smil som var en blanding av latter av sin egen spøk, og noe helt annet, noe som hun fulgte opp med et kyss før de dro av gårde. Den dagen var nå over to år siden. Men det virket ennå lenger. Nå satt han i et fuktig lite rom på en hard stol, omgitt av alvorlige menn med uvennlige ansikter, og tenkte tilbake på den dagen. Den dagen han hadde sittet i bilen og ventet på henne, og tenkt. Den dagen var nok kanskje den lykkeligste, tenkte han. Eller, de minuttene, der han satt alene i bilen. Eller, det øyeblikket, da hun banket på bildøren hans to ganger og han så henne, slett ikke for første gang, men allikevel nesten som på ny. Den dagen var nå over. Den uniformerte mannen som sto på den andre siden av bordet, trådte igjen ut av skyggene utenfor lyset fra taklampa som hang lavt i en ledning ned fra taket. «Nå?» sa offiseren. «Har du tenkt over forslaget vårt?» Han tok en pause, men fikk intet svar. Han fortsatte: «Du kommer til å havne i fengsel en god stund for det du har gjort. Der vil ikke livet ditt forbedres, stol på det. Militæret vil få skikk på deg. Gjøre deg til mann, slik det gjorde for meg.» Han kremtet, og nølte litt. «Men det betyr jo ikke så mye. Vi tilbyr deg noe helt annet, sjansen til et nytt liv! Du skulle inn til førstegangstjeneste om få uker uansett, til Jæsklamoen. Vi ordner slik at du skal til Terrormoen isteden. Der vil jeg snart bli innsatt som sikkerhetsoffiser, for å ha kontrollen over alt sammen. Alt vil være meget sikkert og... kontrollert.» Han bøyde som fram mot ham og så han inn i øynene. Mannen så ganske normal ut, omkring 50 år, grått tynt hår som hadde kommet til syne da han slang lua på en stol, en rund litt stor nese, mysende øyne. Noen svetteperler hadde dannet seg rett under hårfestet hans, enda det var ganske kjølig der inne. «Vi vet nemlig alt om deg. Alt som er verdt å vite i alle fall. Denne episoden, selv om det var den eneste som endte såpass alvorlig... var ikke den første. Vi vet om alle... situasjoner du har havnet i på grunn av temperamentet ditt, alle de som ikke ble anmeldt til politiet. — Og vi vet årsaken.» Offiseren stirret på han med et blikk som han ikke likte i det hele tatt, et ekkelt, bedrevitende blikk. Han ville ikke høre mer. Han ville ikke høre denne årsaken, selv om han godt visste inne i seg hva den var. Han innså det ikke bevisst før nå, men det var selvfølgelig derfor tankene hadde vandret til henne, der han satt og tenkte på forslaget fra offiseren. Men han ville ikke vite det! Han ville fortsette å hate verden og alle i den, fordi de fortjente å bli hatet! Hatet trengte ingen annen foranledning. Hvis noen provoserte ham med vilje, så var det klart han reagerte. Hun hadde ingenting med det å gjøre, sa han til seg selv, samtidig som han visste at hun hadde det. Ansiktet hans trakk seg sammen og trosset det granskende blikket til mannen. Akkurat da offiseren skulle til å svare på sitt eget implisitte spørsmål, reiste den andre seg brått opp så stolen smalt i gulvet bak han, idet han trossende slo begge håndflatene i bordet. Mennene som sto rundt dem rykket til. Men offiseren ropte: «Det er henne, ikke sant?! Det som skjedde, for to år siden..! Ulykken..! Det var da alt sammen startet, ikke sant?» 0 sekunder. Hun putter en seigmann inn i munnen hans. 1 sekund. Han ser en bil som nærmer seg i feil kjøreretning, rett mot dem i høy hastighet. 2 sekunder. Hun ser reaksjonen i ansiktet hans, snur seg mot frontruta, og legger merke til bilen hun også. 3 sekunder. Han svinger desperat bilen mot venstre. 4 sekunder. Den andre motoristen treffer høyresiden av bilen. 5 sekunder. 6 sekunder. 7 sekunder. 8 sekunder. 9 sekunder. Alt er stille. Han snur seg mot henne. 10 sekunder. 11 sekunder. 12 sekunder. Alt sammen er slutt. |