KAPITTEL 5
En samtale fra fortiden


      Mandagsettermiddagen var grå, fuktig og trist. Klokka var rundt halv seks. Major Lokataker var på vei hjem fra nok en arbeidsdag i Forsvaret. Det var vondt at det var mandag etter en deilig helg. Nå lå hele uka foran ham med alt som kunne skje. Han svingte inn mot huset sitt i Hellberry Street. Blinklyset ga fra seg en tikkende lyd som stoppet i det samme lyset sluttet å blinke. Det nymalte firetallet på gjerdet ønsket ham velkommen hjem.
      Majoren hadde så vidt parkert bilen i oppkjørselen til hjemmet sitt da han hørte telefonen ringe innenfor. På veien opp oppdaget han avisen. Dagens avis. Den lå regnvåt på trammen og han plukket den opp før han låste opp døra og grep telefonen. Uten å engang ha tatt av seg lua!
      «Hallo, dette er Lokataker».
      «God dag, major! Dette er Stigvarf Malteneva. Jeg vet at du er en mann som kan holde på en hemmelighet...»
      Stigvarf Malteneva?!? Lokataker ble virkelig forundret. Ringte menig Malteneva ham i all fortrolighet? Malteneva, den slappeste av rekruttene i hele Øst-Finnmark! Majoren husket godt alle de utallige gangene han hadde måttet refse menig Malteneva. Men det tilhørte fortiden nå. Malteneva var ikke i Forsvaret lenger. Ei heller i Øst-Finnmark. Han måtte nå kunne anses som en bekjent av majoren ettersom det ikke lenger var nødvendig å holde en profesjonell profil ovenfor ham.
      «Selvfølgelig kan jeg holde på en hemmelighet. Jeg var da tross alt sikkerhetsoffiser på Grusommoen i perioden 75 til 88, så jeg vet godt hva det vil si å stenge min munn.»
      «Godt», hørtes det i andre enden. «Jeg kan ikke fortelle det over telefonen. Men du vil i løpet av de nærmeste dagene motta en pakke. Den må for all del ikke komme på avveie. Ikke fortell NOEN at du har mottatt den, for den inneholder materiale av betydning for folket og rikets sikkerhet. Du vil forstå mer når du mottar pakken.»
      Deretter ble røret lagt på og en forvirret major stod tilbake. Hva i all verden skulle dette bety? Dette kom svært uventet. Hva ville Stigvarf Malteneva?
      Majoren måtte tenke seg fire år tilbake i tid. 1996 var året. 20-åringene Stigvarf Malteneva, Robert Bakrero og en tredje mann som bare ble kalt Turbo var inne til førstegangstjeneste på Terrormoen leir i indre Øst-Finnmark. Leiren lå totalt øde til milevis fra sivilisasjonen. Han husket hvordan de tre rekruttene alltid hadde hengt sammen. Men så skjedde det ting. Etter bare et par uker kom den første «ulykken» på skytebanen. Flere menn ble hardt såret. Og disse små «uhellene» bare fortsatte å øke i antall. Men det var aldri noen som ble drept. Aldri noen som ble livstruende skadet. Og tilsynelatende ingen som hadde skyld i skadene. Etter hvert ble det snakket om «eksperimentene». Selv om dette høyst sannsynlig bare var tullsnakk kunne det være noe som stakk under. Men det ble aldri bevist at det forelå noe kriminelt bak ulykkene. Det ble heller aldri bevist at de såkalte eksperimentene eksisterte. Offisielt skjedde det bare «uhell». Men det var en ting som alltid hadde forundret major Lokataker. Og det var at samtlige rekrutter på en eller annen måte ble såret unntatt tre; Malteneva, Bakrero og Turbo. Så vidt han kunne huske. Alt dette kom tilbake til majoren nå som Malteneva hadde ringt. Det var åpenbart at den tidligere rekrutten var i trøbbel. Kunne det ha noen sammenheng med «uhellene» på Terrormoen?
      Majoren måtte finne ut hva som hadde skjedd med de forskjellige rekruttene. Han ringte øyeblikkelig opp til sykestuen på Terrormoen leir.
      «God dag, dette er major Lokataker. Jeg tjenestegjorde hos dere i perioden 88 til 98. Jeg lurte på om jeg kunne få noen opplysninger om helsetilstanden til rekruttkullet av juli 1996? Hva? Er det gradert materiale? Men militære sykerapporter har da enhver idiot tilgang til?!? Hva? Det er bare rapporten for dette bestemte kullet som er gradert? Men kan jeg få vite om det er noen av de daværende rekruttene som ikke sjekket inn på sykestuen grunnet skader? Hva? Kan du gjenta? Fire rekrutter? Takk skal du ha. Far vel.»
      Majoren måtte sette seg ned. Fremdeles med lua på. Fire rekrutter? Hvem i all verden var så den fjerde? En monoton dryppelyd kunne høres fra telefonbordet. Den våte avisen sendte rytmisk vanndråper ned mot gulvet.



Kapittel 6

Tilbake til menyen