KAPITTEL 7
Funnet


      Sommerettermiddagen var strålende. Sola varmet fra alle kanter og folk så virkelig ut til å trives i prydværet. På sand og strand var det fullt opp med alskens mennesker som prøvde å avkjøle seg, men ikke alle hadde funnet veien til fasilitetene. Noen unger i tiårsalderen drev og rotet rundt på søppelfyllinga. Med sine utallige kroker og gjemmesteder var dumpplassen et eldorado for lekende, syntes de. Her kunne de gjemme seg for å dukke overraskende opp på hverandre, eller leite etter spennende ting folk hadde kvittet seg med. Først etter flerfoldige timers aktiv lek begynte den første av dem å bli sliten. Det var for øvrig han som alltid ble sliten først. De spinkle kameratene hans kunne nesten virke kraftige og utholdende sammenlignet med ham.
      «Jeg har ikke spist i dag. Må nesten komme meg hjem.»
      «Ikke akkurat nå, vel? Vi er jo så godt i gang.» Det var den største av dem som protesterte. Han hadde alltid hatt den naturlige lederposisjonen. Så det var han som måtte si fra.
      «Foreldra mine kommer vel til å bli gærne hvis jeg blir borte noe lenger.»
      «Hvorfor spiste du ikke før du dro? Jeg tok to kyllingpiller før jeg gikk.» En av de andre kameratene blandet seg inn.
      «Tenkte ikke på det.»
      Det ble stille lenge. Den sultne og slitne guttungen lurte på om det var han som skulle si neste setning også. De siste ordene hans klang litt vel lenge i lufta. De begynte nesten å høres litt dumme ut. Tonefallet han hadde lagt i det var galt. Han hørtes så hjelpeløs ut, syntes han. Og nå stod han midt oppe på en haug og var alles blikkfang. Men "lederen" skjønte hva han gikk gjennom. Hvorfor pine ham lenger? Han tok ordet.
      «Ja, ja. Ha det, ’a. Kommer du tilbake etterpå?» Ettersom gjengen åpenbart ikke var interessert i å splittes allerede, måtte han legge til den siste bisetningen. Som en slags forsikring.
      «Veit ikke.»
      De andre så på hverandre. Det var ikke godt å si hva de tenkte. Uten å si noe mer snudde han ryggen mot dem og bega seg ned fra søppelhaugen. Men på vei ned snublet han i noe. Det førte til at han raste med seg store mengder søppel nedover og ble liggende nede på bakkenivå. Han rakk akkurat å reise seg opp og komme seg til siden før hele haugen datt ned over det lille området der han nettopp hadde ligget. De andre guttene hørte bråket. De ble stående helt stille og lytte en stund. Så hørte de et skrik. De løp bort til åstedet, for å finne at kameraten heldigvis var uskadet.
      «Hva var det du skreik for?»
      «Se...»

      Faren til gutten visste ikke hva han skulle si. Han bare gikk og mumlet noe uforståelig for seg selv. Det ble moren som måtte ta affære.
      «Jeg har sagt at dere være forsiktige når dere leker på den skrothaugen.»
      «Ja, men hør hva vi sier! Vi sier jo at vi ...»
      Moren avbrøt ham. «Det er fint at dere finner på noe som stimulerer fantasien, men dere må være forsiktige så dere ikke skader dere.»
      Hun ignorerte fullstendig den etter hennes mening latterlige løgnhistorien de forsøkte å servere.
      «Men fatter’n, da. Du tror oss? Du blir med og ser?» Spørsmålet var mer tryglende enn bedende. Faren tenkte seg om et lite øyeblikk, helt til han fant ut at det var best å bli med. For sikkerhets skyld. Han hadde litt vanskelig for å tro at de kunne ha funnet en hånd der, men ville bli med bare for å vise dem at det ikke var noe å være redd for. Mord skjedde ikke lenger. Slike ting opplevde man rett og slett ikke.
      Men han ble mildt sagt svært forbauset da de endelig fant fram til det aktuelle stedet. For det stakk virkelig en hånd ut fra søppelet.

      En uke senere var det uforståelige funnet nådd ut til medier over hele verden. Helt sjokkert kunne folk konstatere at det faktisk var funnet en mann på søppelhaugen. Og ikke bare det. Mannen måtte være i live. Han hadde normalt blodomløp, selv om han ikke pustet. Noe som fikk leger fra hele verden til å undres over funnet. Og det som gjorde det hele enda mer forunderlig var utseendet hans. "Apemannen", ble han kalt i media. Og det var ikke rart. Hele hodet hans var dekket av hår. Store deler av kroppen var også dekket av hår. Selv i ansiktet hadde han korte hår, som bar tydelig preg av å være klippet. Trolig i et dårlig forsøk på å fjerne dem.

      «Ærbødige Høyesteråd, vi har kunnet slå fast at mannen er en guttunge på 24 år, tre måneder og 17 dager.» Den anerkjente legen snakket sakte, men ikke uten iver.
      «Han er i levende live, men ligger i koma. Helsetilstanden hans er tilsynelatende normal.» Legen leste opp fra den bærbare medisinjournalføreren.
      «Det vi imidlertid ikke har klart å avsløre er hvordan han havnet her.» Han så opp og rundt seg. Blikket hans møtte de mange tusen tilhørerne i salen i tillegg til de internasjonale representantene for Høyesterådet, den demokratiske, makthavende enhet.
      «Slik det kan synes er mannen kledd i klær fra flere hundre år siden, mest sannsynlig helt tilbake fra 1900/2000-tallet. Hvor han har fått intakte klær fra denne tiden er helt uforståelig. De inneholder blant annet tekstiler som ikke eksisterer lenger.» Legen holdt en medbragt klesprøve mellom høyre tommel og pekefinger.
      «Han har også hårvekst, noe som langt på vei bekrefter vår mistanke om at han er fra fortiden.» Noen bilder av den fremmede mannen ble vist på representantenes og publikummernes lommeskjermer.
      «Dette må du dokumentere bedre! Tidsreiser er vitenskapelig umulig,» påpekte en representant for Høyesterådet som også var lege.
      Den første legen måtte forsvare sitt utsagn.
      «Han kan ha havnet i en "dimensjonslomme", og dermed ha ligget i dvale helt frem til i dag. Det forklarer hvorfor han ikke har eldes på nærmere 1000 år, tatt i betraktning datidas medisinske teknologi. En slik "ansiktsløfting" har selvfølgelig ikke vært umulig de siste tre hundre år, men for nærmere tusen år siden...» Legen følte at han stod på litt mer usikker grunn. Han hadde ikke regnet med protester fra rådet. «Hvor lenge han har ligget på søppelfyllingen har vi foreløpig ingen formening om, men det er sannsynligvis bare snakk om noen få dager. Han er i alle fall uten tvil årtusenets største medisinske funn! En sensasjon, rett og slett! Vi ønsker derfor å be om tillatelse til å teste hans egenskaper sett i forhold til sivilisasjonen.»
      En tredje lege som satt litt bak og til høyre for den første legen grep ordet og dunket neven hardt i bordet han satt ved. «Høyesteråd, dette er uhørt dersom det viser seg å være korrekt at mannen kommer fra en tid da både krig, mord og sykdom herjet verden! Det er umulig å se konsekvensene av å holde ham i live. Han kan være bærer av utryddede, livsfarlige smittestoffer som kan starte epidemier over hele kloden. Dessuten er han sannsynligvis så usivilisert at det ville være som å slippe løs en gorilla.»
      Salen satte i en svak, norskamerikansk latter, selv om alle skjønte at dette overhodet ikke var noen spøk. Men for de fleste føltes det nok godt å kunne le av noe som skremte dem litt. Den illsinte legen avlivet sin "morsomme" bemerkning med en mer alvorlig betrakting: «Vi vet ikke en gang om vi kan klare å holde på dette urmennesket. Denne mennesketypen har en muskelbygning som ingen her på jorda kan måle seg med. Han må uskadeliggjøres!»
      Den første legen følte seg mye mer truet nå. Han kunne ikke la studiet av den største begivenheten han noensinne hadde opplevd gå i vasken.
      «Men kjære kollega.» Han snudde seg litt og henvendte seg til den sinte legen som satt litt bak og til høyre for seg. «Jeg vil understreke at det er ingenting som tyder på at han var en kaldblodig morder på sin tid. Det foreligger ikke noen klar grunn til at han skulle angripe oss. Dessuten er det åpenbart at hjernen hans er vel så utviklet som våre er. Og hvis han skulle være bærer av smittestoffer, så vil jeg slå fast at det fantes ingen sykdommer for tusen år siden som vi ikke kan beskytte oss mot i dag.»
      Den tredje legen ga seg ikke: «Hva om han kunne komme til å angripe oss? Hvordan skulle vi da forsvare oss? Mannen må avlives! Det kan være oss eller ham! Og vi tar ikke sjanser!»
      «Unnskyld at jeg griper inn.» En fjerde mann blandet seg inn i diskusjonen. Han var arkeolog og holdt fram noe som minnet om et gammeldags pergament. «Et litt interessant funn er dette eldgamle og sammenkrøllede, men godt bevarte papirstykket. Det ble funnet i hans høyre hånd. Vi vet ikke hva slags funksjon det primitive papirstykket har; om det er noen slags identifikasjonspapirer eller om det bare er en alminnelig huskelapp. Vi ser noen slags inskripsjoner på det, men vi har ikke lyktes i å tyde disse. Det er bokstaver. De er skrevet unødvendig avanserte, noe som er typisk for sin samtid. Bokstavene fungerer slik at du må ha mange av dem for å danne ord. Med andre ord: Et meget komplisert skriftsystem. Med litt tid kan vi kanskje ha klart å tyde det. Kanskje
      Skepsisen var ikke til å ta feil av. Det ville ikke bli noen lett oppgave å tyde kråketærne. De mest ukritiske tilhengerne begynte nærmest å tvinne fingre i håp om at det kunne muliggjøres. Arkeologen fortsatte: «Det ville muligens kunne gi oss et svar på hvem mannen egentlig var. I så fall kan vi ikke avlive ham før vi har tydet skriften. Papiret kan være nøkkelen.»



Kapittel 8

Tilbake til menyen