Mannen gav seg i det. Liket så ikke så innbydende ut lenger nå i nattemørket. Klokka hadde stoppet på halv åtte. Allikevel kunne en svak tikking høres som dunkle bevis på at det gamle urverket fremdeles gikk sin gang. Akkurat som livet. Ta ett, og livet vil fremdeles gå sin gang. Ta to, for å helgardere deg, men gjett om ikke livet selv da vil gå sin gang. All denne tenking gjorde mannen urimelig. Han kunne ikke godta disse verdens små underverker som det enkle de var. Han banket i bordet. To ganger. Ett dunk for hvert liv han hadde tatt. Det var da han merket det! Tikkingen fra klokka hadde stoppet. Som en slagmark som faller til ro. Lik en brigade der den leter seg gjennom sine grunnlag. Et gufs fylte ham med ett med ubehag. Var det noe med liket som åpenbarte seg der framfor ham slik en død hund slikker sin herre? Var det ikke dødt? Tar jeg ikke helt feil, ønsket du nå å lese videre. Dette ble for spennende for sarte sjeler. De to setningene fra gårsdagens avis skremte ham. Det var noe som ikke stemte. I vel ett minutt stod mannen stille og betraktet åstedet. Det var ikke spor etter spor. Men noe var aldeles galt. Vitner kanskje? |