|
Han drog ut skuffer og tømte dem på hodet. Han veltet skap så glassdørene knuste i biter som spratt ut i vifteformat, som vannet i en parkfontene. Han hev opp stabler med gamle blader og trykksaker i luften så de var omgitt av en tørr sjø av papir. Han smadret inventar, massakrerte møbler, la rom øde og tilintetgjorde pyntegjenstander. Men ingen avis fra mandagen. Til slutt var det bare han og den gamle kvinnen igjen. Han snudde seg slik et dyr snur seg når vindretningen er i dets favør og det får ferten av et bytte. Han kunne se frykten i øynene hennes. Og han som ikke engang visste hva han skulle gjøre med henne! Alle de andre tre var døde. Det hadde han sett til, så det var han ganske sikker på. Nå gjenstod bare offiseren i nr. 4, for han hadde nå mottatt pakken. Ingen andre trengte vel å dø? Ikke denne kvinnen? Han kjente innenfor frakken, på kniven som hadde utført så mye for ham allerede. Han grep rundt den hardt, uten å trekke den fram. Å nei! Han kjente det! Det begynte igjen. Tikkingen! Var det en klokke her? Han hadde vel knust alle klokker? Han tok blikket vekk fra kvinnen og så seg om. Tikkingen ble høyere nå, høyere enn noen gang før. Han kunne allerede kjenne hvordan det obligatoriske gufset ville kjennes ut... Der! En klokke! Midt blant ruinene på gulvet. Gul. Rund. Forholdsvis liten. Men allikevel, en klokke. En vekkerklokke, en slik gammeldags en som virkelig tikker høyt. Akkurat en slik klokke som ville passe til tikkingen han hørte. Det var som om alt stemte nå. Alt var virkelig. Bare han kunne få den jævla klokka til å være stille, så ville alt være som før. Han kastet seg over klokka, men uten å ta blikket fra den et eneste øyeblikk. Han kan kanskje ha blunket en gang, det er vanskelig å la være når du gjør en plutselig kraftanstrengelse. Og når hendene hans skulle ha holdt rundt den lille, gule klokken, holdt de isteden rundt et dukkehode. Et porselenshode fullt av brunt, bølgete hår. Det lignet mer på et lite, avskyelig dyr enn et dukkehode, men når han snudde det rundt slik at ansiktet vendte opp, var det ingen tvil om hva det var. Det var gammelt og falmet, og malingen var slitt vekk flere steder, blant annet i det ene øyet, som praktisk talt manglet pupill. Hodet smilte allikevel idiotisk til ham, som om ingenting hadde skjedd på alle de årene siden det først ble laget, og fortsatt satt fast på en dukkekropp. Han rotet rundt, men noen gul klokke fantes ikke på det stedet han satt blant restene av sitt raserianfall. Tikkingen fortsatte, men han visste ikke lenger hva han skulle gjøre. Han stirret et øyeblikk på hodet, som han fortsatt holdt i den ene hånden. Noe stemmer ikke, tenkte han. Noe var feil med dukkehodet. Så gikk det opp for ham. Det smilte ikke lenger! Tvert imot, munnen var fordreid på en heslig måte, slik at begge munnvikene pekte skjevt nedover. Noen av de gule tennene var blottlagt. Forskrekket, men også fascinert, fortsatte han å stirre på hodet. Han så da at munnen sakte begynte å røre på seg. Den åpnet seg veldig sakte, og begynte deretter å forme seg i forskjellige stillinger, som om den prøvde å si ord. Etter hvert gikk det raskere. Men ikke en lyd kom ut. De andre ansiktstrekkene var urørlige, men munnen fortsatte å røre på seg i ord etter ord. Forferdet så han at det var de samme ordene, altså den samme setningen, som ble formet om og om igjen, og munnen gikk raskere og raskere. Men han forstod ikke hva som ble sagt! Han hørte ingenting, og var ikke i stand til å lese hodets lepper! Munnen åpnet seg nå bredere, som om den skrek lydløse ord til ham! Til slutt orket han ikke mer, og trykket fingeren mot munnen på dukkehodet. Han var nærmest overrasket over å føle bare den kalde, urørlige formen av en lukket munn av porselen. Når han tok vekk fingeren, var hodet som før. Han slapp det til gulvet. Tikkingen stoppet. Han skjønte nå hva som hadde skjedd. Det kunne ikke ha vært virkelig, ikke ekte virkelighet. Etter fire år var han fortsatt ikke vant til det. Dog hadde det blitt verre og verre etter som tiden gikk. Men setningene, var de ekte? Der kom grøsset. Han ristet i hele kroppen, og det virket som det varte i flere sekunder. Da han så opp, var kvinnen borte. «Frøken Malteneva?!» ropte han hest ut i leiligheten. «Frøken MALTENEVA!!!» Han reiste seg sakte opp. Han gikk raskt ut på kjøkkenet. Der stod frøken Malteneva skjelvende inntil benken, med en smørekniv hevet i forsvar mot ham. Han syntes med ett synd på den forskrekkede kvinnen — en kvinne som hadde servert ham kaffe ved noen få anledninger i fortiden, da han hadde vært her med Stigvarf. Hun var aldri annet enn hyggelig, og virket ofte ganske ensom. Nå stod hun her med en patetisk liten kniv i venstrehånden, ynkelig og skjelvende. «Hvor - er - avisa - fra - i - for-gårs?» sa han sakte og lavt. «...I forgårs?» sa hun andpusten. «I forgårs? ...Den har jeg vel brent.» «BRENT? ...Hvorfor det?» «Kaldt. Det var kaldt, og rått. Kaldt og rått. Det hadde regnet. Lenge. ...Jeg tror kanskje det lysner nå. Hva?» Hadde regnet gitt seg? Kjøkkengardinene var dratt for, så han snudde seg rundt for å se gjennom åpningen til stua, og ut av stuevinduet. Men isteden festet blikket hans seg på et bord. Et lite, lavt kaffebord. Omtrent det eneste møblet som stod helt igjen i stua. Under bordet kunne han nemlig skue et firkantet, oransje objekt. Det var en pakke. |