|
«25 Malteneva! Du blir med korporal Fransen og hjelper til på proviantkontoret! Iverksett!» Den plagsomme masekoppen begynte å gå Stigvarf på nervene. Alltid skulle sersjant Rolig gi ham de verste drittjobbene. Uten at det forelå noen spesiell grunn. Omtrent som han var etter ham. Men Rolig kunne vel ikke vite at Fransen var litt tvilsom. Det var vel ikke for å være jævlig at han satte Stigvarf opp på tjeneste sammen med den slitsomme korporalen. Fransen var i det hele tatt et mareritt å jobbe med. Man måtte være på vakt hele tida så man ikke plutselig hadde befølende hender over seg. Alltid var det Stigvarf som måtte jobbe sammen med ham. Avskyelig! Stigvarf og Fransen passerte det uhygieniske kjøkkenet på vei mot proviantkontoret. Noen av kokkene stod i døra og tok seg en røyk. Alle røykte på dette gudsforlatte stedet. Uten unntak. De fortsatte videre bortover. Bak kjøkkenet lå hjulkontoret, og bak hjulkontoret lå undervisningssalen. Undervisningssalen, ja. Det kunne bli redningen. Kanskje han kunne snike seg vekk fra Fransen. Han måtte finne på noe. I kjelleren i undervisningssalen var det toaletter. Og det satte Stigvarf på en idé. «Jeg må på dass, korporal,» sa han litt hånende. «Tar bare to minutter.» Fransen stod og tenkte seg litt om. Og ikke uventet kom svaret Stigvarf hadde regnet med. «Jeg tror jammen jeg må selv også.» Fransen gikk rett bak ham ned trappa til kjelleren. Stigvarf kunne nesten føle de glanende øynene hans betrakte ham. Nede i kjelleren, ved døra til toalettene, stoppet Stigvarf. «Etter Dem,» sa han og holdt døra åpen for Fransen. «Takk så meget,» utbrøt Fransen og gikk inn. Nå gjaldt det for Stigvarf å handle raskt. Han visste at det var problemer med låsen i denne døra. Det var bare å dytte ned den lille metalltappen for å aktivere låsen og slå døra igjen. Det gikk akkurat. Døra gikk i vranglås slik han hadde håpet. Stigvarf løp opp trappa, ut i korridoren, og nærmet seg utgangen fra undervisningssalen. Men rett der ute skimtet han en stor hindring. Sersjant Rolig stod utenfor og tok seg en røyk. Av alle steder måtte han jo stå akkurat her akkurat nå. Det var umulig for Stigvarf å komme seg usett forbi ham, så han måtte finne på noe annet. På ren impuls gikk han inn nærmeste dør og kom inn i en lesesal. Det var helt tomt der inne. Han satte seg ned ved en pult. Stigvarf merket at han var blitt litt sliten da han løp opp trappa i stad. Det var faktisk godt å sitte stille litt. Etter ti minutter reiste han seg opp for å se om Rolig hadde gått. Men akkurat i det han skulle til å ta i dørhåndtaket hørte han skritt utenfor. Og de kom mot lesesalen. Stigvarf løp mot den samme pulten han hadde sittet ved og gjemte seg under den. Døra inn til lesesalen ble umiddelbart etterpå åpnet og deretter lukket. Noen personer tredde inn i rommet. Stigvarf antok ut fra lydene de laget at det var to av dem. De romsterte litt før de endelig fikk satt seg ned. Da begynte de å prate lavt. Så lavt at det var umulig å dra kjensel på stemmene deres. Ei heller høre hva de sa. Stigvarf løftet hodet litt for å se om han kunne se noen. Det var ganske riktig to av dem, ja. Og de satt med ryggen mot ham. Stigvarf kjente dem ikke igjen, men han kunne se på "S"-distinksjonene deres at de var befalsskoleelever. Harmløse nok, altså. Pratingen dem imellom gikk konstant. Han merket at det etter hvert ble lettere å høre hva de diskuterte. Riktignok var det vanskelig å få med seg alt, men han skjønte at de snakket om noen som var blitt skadet på en øvelse. En av de beste skytterne i troppen deres hadde tydeligvis fyrt av et vådeskudd som hadde truffet en annen i armen. Noe som visstnok var ganske så uforståelig. «Det er ikke noen logikk i det,» hørte han den ene si. «Han er ikke typen til å gjøre sånne feil». De to grønnkledde virket veldig opprørte over det som hadde skjedd. «Det har allerede skjedd nok uhell,» konkluderte den ene. Deretter forholdt de seg tause et par minutters tid, helt til en sa: «Husker du den første ulykka? Rett etter inntaket i juli...». «Helt for jævlig. Det er ikke rart han blei kasta ut av befalsskolen,» fortsatte han andre. Stigvarf skvatt til. Kastet ut? Dette kunne vel ikke gjelde... Han visste bare om én som hadde sluttet på befalsskolen. En som ble overført til rekruttroppen. Han var i troppen til Stigvarf og Robert nå. En i kameratgjengen. Stigvarf tenkte tilbake. Minnene strømmet på. De andre i gjengen hadde virket rimelig oppgitte over at han i det hele tatt gadd å søke befalsskole... Men de var glade for at den lå i samme leir som de selv skulle til. Han hadde reist alene opp hit. Enda både Stigvarf og Robert skulle møte her samme dag. Hvorfor sluttet han på befalsskolen egentlig? Stigvarf hadde aldri tenkt særlig over det før. Han hadde aldri hørt noe om et uhell... Han hadde jo sagt til Stigvarf at han sluttet fordi han ikke orket mer. Da de to endelig gikk ut av rommet, våget Stigvarf seg frem. Og akkurat da han åpnet døra og gikk ut av lesesalen kom kompanisjefen og en sivilkledd person ut en annen dør. De gikk og pratet sammen. «God dag, kaptein,» fikk Stigvarf stotret fram samtidig som han gikk opp i rett. Kapteinen hilste til lua som svar. «Men det blir et problem for oss å forholde oss til disse tallene,» sa den sivilkledde til kompanisjefen. «Det blir, som sagt, ikke mitt problem. Jeg går over i stilling som sikkerhetsoffiser i neste uke. Det er jo det jeg egentlig er utdannet til. Disse spørsmålene får du drøfte med den nye kompanisjefen.» Hvorpå kapteinen og den sivilkledde gikk ut av undervisningssalen. Stigvarf ble stående en stund i korridoren og se etter dem. Sersjant Rolig var riktignok borte nå, men allikevel ventet han med å gå ut. Det ble for mange spørsmål som reiste seg i hodet hans. Skulle Lokataker slutte som kompanisjef og gå over i stilling som sikkerhetsoffiser? Dette hadde han ikke hørt noe om. Og hva var det de to befalsskoleelevene hadde sagt? «Det har allerede vært mange nok uhell?» Var det det de sa? Hvilke uhell? Han måtte finne Turbo. Han visste kanskje mer. Turbo hadde jo tross alt vært her tre måneder lenger enn Stigvarf og Robert. Dette måtte han høre med én gang. Turbo, ja. Han satt på plansjekontoret. Det var jo rett bak undervisningssalen. Stigvarf løp rundt bygget. Men på baksiden stoppet han litt. Han kastet et blikk ned mot ytterveggen. Et kjellervindu ved bakkenivå var åpent. Det så ut til å være vinduet til toalettet. |