|
Robert Bakrero plukket opp telefonrøret og slo nummeret igjen. Fremdeles inget svar. «Fordømret også da!» sa han høyt. «Stigvarf skulle være hjemme nå! Han visste jo at jeg skulle ringe!» tenkte han lavt. Han ble stresset og opphisset samtidig, og klarte ikke å vri seg løs fra den destruktive spiralen han befant seg i: jo mer han tenkte på det uutholdelige i situasjonen, jo mer opphisset ble han. Til slutt ga han fra seg et merkelig, forvridd, men lavt, brøl og slo telefonen ned på gulvet. Det var ett fall ned på gulvet for mye for den stakkars mishandlede maskinen; den splittet seg i to og åpenbarte sin indre mekanikk for den aggressive Hr. Bakrero. Hr. Bakreros sinnstilstand transformerte seg umiddelbart fra sinne til anger og omsorg. Han falt ned på knærne og prøvde klumsete å pusle sammen telefonen: «Nei, nei, nei... Jeg må snakke med Stigvarf... Nei... nei...» Han sank sammen i apati. Han lå på gulvet og hørte regnet tromme mot vinduet. Det hadde regnet nesten uavbrutt i tre dager. Helt siden den natten for tre netter siden da deres gruppe på fire plutselig ble halvert. Først hadde ikke Turbo vært hjemme da Bakrero, Stigvarf og Turbo skulle møtes i leiligheten til Turbo. Han hadde vært borte siden den natten. Da de prøvde å kontakte den fjerde mannen i gruppa, hadde det også vist seg umulig. Var nå også Stigvarf forsvunnet..? Med ett drog han seg ut av tankerekka og kastet seg opp på beina. Han måtte gjøre noe! Men før han fikk tenkt en tanke til, banket det kraftig på døra. «Stigvarf..?» tenkte Hr. Bakrero. «Men han skulle ikke komme hit. Han skulle være hjemme og vente på at jeg ringte, slik at vi kunne avtale møtested.» Allikevel åpnet han døra. «Men... Hva gjør du -... Jeg trodde du hadde forsvunnet!» «Hallo, Robert. Har du avisa fra i forgårs?» «Hva? Avisa? Øøøh... "Forgårs"? Mener du... Vent nå, i dag er det... tirsdag..? Mener du søndagsavisa?» «Ikke lek med meg, Robert! Klokka er to, det har blitt onsdag! Du vet jævlig godt at jeg mener mandagsavisa!» Han dyttet seg vei inn døra og så seg om. «Vent, du kan ikke bare gå inn. Jeg sitter med noen viktige...» Han snudde seg mot Bakrero: «Dere gjorde det, ikke sant?! Dere sendte pakka til nr. 4!? Faens drittsekker!!» Han drog fram en kniv med størknede blodflekker og gikk stivt mot Bakrero. «NEI!» skrek Hr. Bakrero «N-nei, hva gj-gjør du?! Hvilken pakke snakker du om? Jeg har ikke hørt om noen...!» De ordene ble Hr. Bakreros siste, da han ble brutalt stukket til døde med tre stikk gjennom venstre lunge, ett stikk gjennom høyre, ett stikk i venstre arm, og to stikk gjennom magen. Morderen ble stående og gispe, tørket deretter svetten fra pannen, bare for å finne at svetten allerede hadde fordampet. Han følte en forferdelig hete. Var det nå over? Han trodde ikke det. Tre liv hadde han nå tatt, men det føltes ikke som enden nærmet seg. Han kikket ned på gulvteppet. Blodet hadde nå flytt bort til støvlene hans der han sto, og blandet seg med vannet som dryppet fra frakken. Han tok kniven i lomma igjen. Etter å ha lett gjennom den lille leiligheten kunne han konstatere at et eksemplar av søkte avis ikke befant seg på området. «Hvordan kan jeg vite om avisa til Stigvarf var ekte?» tenkte mannen. «Jeg MÅ sjekke med en annen avis. Tanta til Stigvarf bor ved siden av her! Der kan jeg komme inn uten problemer!» Og så begynte tikkingen igjen. Han så seg om etter en klokke. Det var ingen i nærheten. Holdt han på å bli gal? Eller var dette den normale reaksjonen etter å ha tatt et liv? Han kjente igjen et gufs. Det samme hadde skjedd tre ganger. Men ikke etter det første drapet. Det hadde skjedd to ganger etter det andre drapet, og foreløpig én gang nå... Han bestemte seg for å vente i leiligheten til det ble morgen, slik at han var sikker på at kvinnen som bodde ved siden av, ville slippe ham inn. Plutselig våknet han, og skjønte at han måtte ha sovnet igjen. Hvor mye var klokka? Han trådde over Bakrero og gikk ut av leiligheten mens han lukket døra etter seg. |