KAPITTEL 8
Terrormoen


      Stigvarf og Robert ankom Terrormoen militærleir på en solfylt mandagsmorgen. Det var utrolig varmt og tørt, for å være så tidlig om morgenen. Stigvarf snublet døsig ut av vogna og skvatt da sola gav ham en ørefik mitt i synet med sine sylskarpe stråler.
      «Helvete heller!» utbrøt han. Robert så oppgitt på ham, og Stigvarf visste hvorfor. Helt siden de alle tre hadde fått innkallelsen til militærtjeneste og fram til i dag, hadde Stigvarfs vokabular vært ganske begrenset til diverse eder og forbannelser. Han likte ikke tanken på å forlate sin late tilværelse som alligatortrener i dyrehagen. Det var en ganske enkel jobb, så lenge man vet hvordan man skal behandle alligatorer. Det viktige var respekt. Med respekt for motparten kunne enhver situasjon håndteres, hadde han alltid ment.
      Men det kom til å forandre seg over de nærmeste ukene.

      Robert tok blikket fra kameraten og sugde opp alle sanseinntrykkene han fikk plass til ved å vri blikket, nesa og ørene rundt omkring seg. De stod fortsatt på "perrongen", selv om det var mer en tram som var lagt på bakken. De kunne se leiren bre seg ut på andre siden av en stor, støvete slette.
      «Vel! Nå er vi altså her. Terrormoen!»
      Han prøvde å si dette så optimistisk så mulig, men han kjente hvordan han ble sakte men sikkert dratt ned til Stigvarfs sinnsnivå etter som han ble stående og stirre på de brune husene som var stablet i en kaotisk rekke på kanten av sletta. Det var noe som ikke føltes helt riktig. Robert hadde vært gjennomført optimistisk fra starten. Da de hørte om navnet på leiren, Terrormoen, tok han dette ganske lett. Det var jo ikke som om det var et uvanlig navn i forhold til navnene på de mer kjente leirene Vettskremtmoen, Grusommoen eller Blodmoen. Verre var selve beliggenheten av Terrormoen. Den lå så langt ute i ødemarken at de måtte ta et privat «tog» snekret sammen av noen planker, som gikk på parafin og klanket av gårde på noen rustne skinner over den støvete bakken. En lokal bygdetulling hadde bygget toget, og han var det eneste mennesket de hadde sett siden de gikk fra den ordentlige togstasjonen. Bare to av dem våget seg ombord det falleferdige framkomstmiddelet, den tredje ville prøve å haike.
      Allikevel hadde Robert holdt motet oppe. Men nå... Det virket som om det bredte seg et usynlig sort skydekke fra leiren og opp i lufta. Sola skinte blekere og blekere, og støvet på sletta blåste tungt vekk fra leiren og ut til begge sider.

      «Hei! Robert! Hva er det? Skal vi stå her og steike, eller skal vi spasere bort til dette lystige stedet ditt?» sa Stigvarf.
      «Stedet mitt? Jeg har bare sagt at vi kan prøve å gi det en sjanse. Det er ikke sikkert det er ille.»
      «Så kom igjen. Jeg er for trøtt til å bare stå her i solsteika.»
      De gikk noen skritt ut på sletta.

      Robert kikket igjen opp mot leiren. Plutselig fikk han øye på en mørk figur som befant seg mellom to av husene. Da slo det ham at han ikke hadde sett noen personer i det hele tatt på leiren før nå. Han var ganske sikker på at denne skyggen var en mann.
      «Se der!» Robert pekte mot skyggen.
      «Hæ? Hva da?»
      Robert stanset for å få et stødig blikk på figuren. Den kom nå ut av skyggene mellom husene, men virket fortsatt veldig mørk. Det var definitivt en person. Han bevegde seg nærmere; det virket som han kom rett mot dem.
      «Ser du ham nå?» spurte Robert.
      «...Ja.»
      «Hvilken farge er han? ...Klærne hans?»
      «Eeeeh... Ingen farge, jeg mener svart... mørkt.»
      «Det var det jeg syntes også...»
      «Men... det er ikke noe skygge der ute.»
      Mannen kom nærmere og nærmere. De kunne ikke se at han gikk; det var mer som han gled over sletta mot de to ungguttene. De stod og stirret mot mannen. Skydekket over husene hadde tilsynelatende sitt opphavspunkt bak horisonten like overfor mannen. Skyene veltet oppover og løste seg opp i intet når de skallet med den klare blå himmelen. Støvet blåste i lange hopp om gangen bortover bakken, som om den sorte mannen dyttet det framover og til sidene fra hans posisjon flere hundre meter foran guttene.
      Mannen flimret som en luftspeiling. Var det virkelig så mye varme som steg opp fra sletta? Det var ikke bare støv som ble presset. Robert begynte å føle det som om selve lufta dyttet på ham, lente seg hardt mot ham. Men han kjente ikke noe på kroppen. Nei, det var som om det strakk seg mørke stråler fra mannen og ut over sletta, og trykket i hodet hans. Han tenkte at det måtte være varmen som virkelige begynte å ta på.
      Han var like mørk. Og hadde samme form som han hadde først. Urørlig, utenom at han ble større etter som han nærmet seg.
      Med ett begynte Stigvarf å gå videre.
      «Hva gjør du!?» utbrøt Robert.
      «Jeg orker ikke denne spenningen lenger. Enten går vi tilbake, eller så går vi mot leiren, dit vi skal. Hvis vi blir stående, kommer han typen til å komme til oss før eller senere allikevel.»
      De to gikk mot mannen mens mannen gikk mot dem. Det tok lenger tid å gå over sletta enn de hadde trodd. Mannen ble større i det fjerne, men var fremdeles kun en silhouett.

      Så var det som om han kom ut fra under et skyggefullt tre. Midt ute på sletta kom han plutselig til syne. Han hadde på seg mørkegrønn rekruttuniform med lue, og gikk med bestemte men rolige skritt mot dem. Robert og Stigvarf så raskt på hverandre. Etter hvert kom ansiktet hans til syne. Han kunne ikke være mer enn 20 år, som dem. Så var han over dem.
      «Heisann og hoppsann! Velkommen til Terrormoen!» smilte han med et kjempesmil. «Dere må være menig Malteneva og menig Bakrero..? Jeg kalles for Turbo! Skal jeg ta noe av bagasjen deres..?»
      «"Turbo"? Det kan ikke være fordi han går kjapt. Det tok en evighet for ham å gå over sletta,» hvisket Stigvarf til Robert.
      Robert så på ansiktet til Turbo. Ved første blikk så han veldig ung ut, men jo nøyere han så etter, jo flere små rynker og ujevnheter avslørte seg. Det så ut som om ansiktet hans var laget av lær istedenfor hud.
      «Vi skal nok bli gode venner!» ljomet det fra munnen til Turbo mens de gikk inn i Terrormoen militærleir.



Kapittel 9

Tilbake til menyen